Illustrasjonsfoto: Colourbox
For noen dager siden hadde jeg bursdag. Etter et møte i byen gikk jeg innom bokhandelen for å se om det var noen spennende boknyheter i medisin. I hyllen fant jeg siste utgave av Cecil – den store læreboken i indremedisin. Den boken har jeg kjøpt hver eneste utgave av siden jeg begynte å studere medisin i 1975, til sammen åtte utgaver. Alle står i bokhyllen hjemme og er et slags historisk arkiv over utviklingen i indremedisinen. Av og til tar jeg frem de gamle utgavene for å se på hvordan behandlingen av enkelte sykdommer har endret seg. Ofte er utviklingen ganske dramatisk. Noen sykdommer var dødelige på 1970-tallet, mens i dag overlever nesten alle pasientene.
Et smertefullt øyeblikk inntraff for noen år siden: Endelig fikk jeg mannet meg opp til å rydde i all faglitteraturen som hadde hopet seg opp gjennom årene, helt siden studietiden. Den gamle fysiologiboken gikk i papirkurven sammen med mange andre bøker. Jeg var fullt klar over at de var utdaterte alle sammen. Men det gjorde litt vondt. Det er noe eget med bøker. Som man sier: Vis meg dine bøker, og jeg skal si deg hvem du er. Men ett fag er heldigvis konstant: anatomien. Det fine, gamle anatomiatlaset har en hedersplass i bokhyllen. I en tid hvor alt forandrer seg, og størrelsen på GB minnet er avgjørende, er det godt å vite at muskler og nerver har sin faste plass.
Da jeg sto foran hyllen i bokhandelen, tenkte jeg først på om det var lurt å kjøpe en såpass kostbar bok når all informasjon finnes på nettet. Kanskje var tiden inne for å bryte en nesten 40 år gammel tradisjon. Det var en vemodig tanke. Etter å ha veid for og imot endte det opp med at jeg kjøpte boken. Men jeg hadde en litt ubehagelig følelse av at det kanskje var siste gang jeg kjøpte akkurat denne boken, eller kanskje verre: den siste fagbok.
Da jeg kom på kontoret, fikk jeg tid til å studere boken nærmere, og jeg oppdaget at jeg sannelig hadde fått et skrapelodd gratis på kjøpet. På innsiden av omslaget sto det: Skrap her og få koden til eksperthjelp på nettet. Ikke dårlig! Før jeg fikk skrapt og prøvd eksperthjelpen var tiden inne for dagens første pasient.
Pasienten husket ikke hvilke medisiner han brukte, noen medisinliste hadde han ikke, og medisinene var heller ikke angitt i henvisningen. Det var ikke overraskende. Feil eller mangler ved legemiddellistene synes heller å være regelen enn unntaket. Samtidig synes stadig flere pasienter det er rart at jeg ikke kan finne disse opplysningene med noen tastetrykk. En pasient bemerket at mens samfunnet hadde gått over til elektronisk betaling, virker det som om helsevesenet fremdeles skriver ut sjekker. Det er ikke vanskelig å gi ham rett. Hvor mye tid går ikke til spille i helsevesenet fordi vi ikke har noen mulighet til å søke opp legemidler og annen viktig informasjon om pasientene våre? Og hvor mye feilbehandling kunne ikke vært unngått?
Neste pasient hadde aldri vært hos meg før, så jeg hadde ingen kunnskaper om ham utover det som sto i henvisningen. Desto mer overrasket ble jeg da han fortalte at han hadde googlet meg for å se hva slags lege han skulle til. Litt engstelig måtte jeg spørre ham om resultatet av søket. «Du ser ut til å være en bra lege», var svaret. Jeg må si jeg pustet lettet ut. Hva skulle jeg sagt hvis han hadde svart noe annet? Kanskje burde jeg spurt om han heller ville gå til en annen lege. Jeg tenkte et øyeblikk på mine fastlegekolleger som nå blir vurdert og hengt ut på nettet. Får du terningkast seks, er det hyggelig, men hva med terningkast to? Teaterforestillinger og CDer som får to stjerner, selger ikke mye. Hadde denne pasienten vendt tommelen ned og sagt at han ikke stolte helt på meg, ville det gitt meg en knekk i selvtilliten som det hadde tatt tid å komme over. Selvtillit er viktig i faget vårt. Jeg tenker ikke på overdreven selvtillit og manglende evne til å se sine egne begrensninger, men selvtillit på den måten at du vet med deg selv at du er samvittighetsfull og gjør ditt beste.
Den ufattelige tilgangen på all mulig informasjon er en utfordring for alle parter, både for helsepersonell og pasienter. Det er en umulig oppgave for en lege å holde seg oppdatert om alt som skjer – selv på et forholdsvis begrenset fagområde. Enda verre er det kanskje for pasienten som blir utsatt for en strøm av informasjon, hvor noe er bra og noe er helt ubrukelig, medisinsk sett.
Ut fra opplysningene jeg har gitt i bloggen, skulle det være ganske lett å regne ut omtrent hvor gammel jeg er – en liten oppgave til deg som leser. Jeg føler meg ikke spesielt gammel, og jeg tror jeg greier å følge rimelig godt med i faget mitt. Men likevel synes jeg noen ganger at det er litt vanskelig å henge med. På legesenteret der jeg har praksis, har vi nå fått den såkalte forskrivningsmodulen – et tilleggsprogram til journalsystemet – som skal gjøre det mulig å sende elektroniske resepter. Jeg var ikke lite stolt da jeg fikk dette til å virke første gang jeg prøvde, men desto mer skuffet ble jeg da det overhodet ikke fungerte gang nummer to. Men jeg skal nok få taket på det før vi begynner med e-resepter om en måneds tid. Ellers har jeg fått meg smarttelefon. Igjen var terskelen litt høy for å ta den í bruk på best mulig vis. Men nå går det langt bedre. Jobbmailene strømmer inn, og jeg kan lese mail hele døgnet rundt uten problemer. Med andre ord, jeg er mer tilgjengelig enn jeg noensinne har vært. Foreløpig er det få pasienter som sender meg mail. Men det er vel ikke lenge til jeg får bilder fra Syden med tekst som: «Se hvor fine bena er blitt, ingen ødemer.»
En pasient ringte meg for en tid tilbake da jeg var på ferie i Egypt. Tilfeldigvis sto jeg ved foten av Keopspyramiden. Hva er det største underet – pyramiden eller mobiltelefonen?
